Bruk av web 2.0 i skolen

Begrepet web 2.0 benyttes om interaktive nettjenester/verktøy som brukere av internett benytter seg av i stadig større grad. Slike tjenester har gjort det lettere å komme i kontakt med nye mennesker og har gitt nye muligheter til å dele informasjon av alle slag. Det er blitt enkelt å publisere, både tekst, lyd, bilder og video. Ikke minst kan en få og gi tilbakemeldinger, noe som kan være både spennende og lærerikt. Ulike nettsamfunn,wiki og blogg er eksempler på web 2.0-aplikasjoner.

I det pedagogiske arbeidet gir web 2.0 nærmest ubegrensede muligheter og åpner nye veier for kreativitet, samhandling og læring. Ved å ta dise verktøyene i bruk i skolen kan en gjøre læringsarbeidet mer variert og motiverende, samtidig som elevene utvikler sin digitale kompetanse. Det er viktig at elevene får muligheten til å bruke web 2.0 i skolearbeidet, siden dette er noe som ellers lett kan bli atskilt fra skolehverdagen og utelukkende blir oppfattet som lite nyttig tidsfordriv. I tillegg til det faglige innholdet knyttet til de temaene en jobber med, er det også viktig at elevene lærer hvordan de skal opptre i slike åpne nettverk. Temaer som personvern, opphavsrett og kildekritikk er viktig i skolens arbeid for å utvikle elevenes digitale dannelse. Dette må læres og utvikles gjennom veiledning av praktisk arbeid, slik at elevene kan oppnå gode ferdigheter og sunne holdninger til hvordan de bruker og publiserer informasjon via internett.

Mange av publiseringsverktøyene har gode tilpasningsmuligheter og kan fint tilrettelegges for elever langt ned på barnetrinnet, men det krever at man er tydelig på hvor man vil med arbeidet og gir elevene god oppfølging før materialet publiseres. Elevenes arbeider kan brukes som utgangspunkt for samtaler om hva man bør tenke på når man legger ut noe på internett. Det kan også være verdt å merke seg at noen tjenester også tilbyr begrensning av tilgangen, slik at ikke hvermansen uten videre kan få tilgang til innholdet via søkemotorer eller lister over brukere av tjenesten.

Det ligger mye trygghet, men samtidig mange begrensninger i bruk av en læringsplattform. Dessuten kan det virke som mange skoler på grunnskolenivå sliter med å komme i gang med en effektiv bruk av slike systemer, fordi det kreves en del kompetanse for å kunne administrere dem. I tillegg er påloggingsinformasjon ofte tilgjengelig for uvedkommende, slik at elever altfor lett kan logge seg på andre elevers brukerkontoer. Dersom mer av læringen foregår i åpne nettverk er det ikke så aktuelt å snoke, siden informasjonen likevel ligger tilgjengelig for alle. En kan dessuten i større grad nyte godt av fordelene med å dele kunnskap og gi hverandre tilbakemeldinger, samtidig som elevene utvikler et godt erfaringsgrunnlag som vil være viktig for deres framtidige bruk av nettets mange ulike verktøy for publisering og innhenting av informasjon. Med mer inspirerende og kreative arbeidsformer og resultater som også er synlige for andre enn elevene selv, tror jeg også detkan bli lettere å få elevene til å arbeide godt med oppgaven, men det forutsetter at læreren også er godt forberedt og kan presentere tydelige rammer og mål for læringsarbeidet.

Jeg mener også at det er ekstra viktig at læreren følger opp elevenes arbeid kontinuerlig når det skal publiseres i åpne nettverk. Elevene trenger veiledning underveis og læreren bør kunne være et godt forbilde med tanke på å gi gode tilbakemeldinger. Siden tilbakemeldingene er tilgjengelige for alle, kan elevene dra nytte av vurderinger læreren har gitt på medelevers arbeider. En bakdel kan være at økt risiko for å havne i en situasjon hvor elever mener seg forskjellsbehandlet. Elevene bør også lære å veilede hverandre, slik at de opplever at de kan være en ressurs i hverandres læringsarbeid. En blogg kan være et godt verktøy i slikt arbeid da det er enkelt å legge inn en kommentar til et bestemt innlegg. Det finne tilsvarende muligheter i læringsplattformer, (f.eks. ved bruk av fronterdokument), men disse oppmuntrer erfaringsvis ikke til spontane tilbakemeldinger og blir mer en plikt når et av oppgavens arbeidskrav er å gå en kommentar på en medelevs arbeid.

Utvikling av læringsstrategier - 8. klassetrinn

Elevene har fått klare rammer for arbeidet med et KRL-prosjekt og har tidligere gjennomført liknende arbeider i faget. De får arbeide individuelt eller i par. Det er satt av 5 skoletimer og en ramme på 3 timer til hjemmearbeid. Før prosjektet ble satt i gang fikk elevene en innføring i Islam som er emnet de skal arbeide med. I denne forbindelse fikk de også en skriftlig oversikt over de områdene de bør legge mest vekt på. I tillegg er en undervisningstime benyttet til å se en film om emnet. Arbeidet skal dokumenteres både skriftlig og muntlig og produktene skal vurderes med tallkarakter.

Med tanke på at elevene har arbeidet på liknende måte tidligere bør en kunne forvente at de har noe grunnlag for å kunne gripe an oppgaven. Likevel er det tydelig at mange sliter, både med å velge kilder som de evner å arbeide med, og å kunne benytte kildene som grunnlag for egen læring. De fleste er tydelig klar over at avskrift ikke er akseptert. Mange forsøker å løse dette problemet ved å lese en setning av gangen og deretter omformulere dette "med egne ord". Dette tydeliggjør fastlåste forventninger og arbeidsvaner gjennom mange år som fokuserer på å kunne gjengi lærebokteksten i stedet for å forsøke å få oversikt over det faglige innholdet. Lærerne har flere ganger påpekt at dette er en lite ideell måt å arbeide på og har informert om mer effektive strategier. Elevene hevder på sin side at de ikke vil kunne oppfylle kravene til prosjektets omfang på noen annen måte. Enkelte elever ser ut til å takle prosjekt som arbeidsmåte såpass dårlig at de heller bruker timene til sosiale aktiviteter. Noen av disse elevene viser en tendens til problemer med tekstforståelse, andre er generelt lite motiverte (kanskje i mangel av effektive læringsstrategier som i sin tur bidrar til følelsen av å ikke mestre oppgaven). Mitt inntrykk er at elevene har for få egnede kilder å arbeide med og at de heller ikke har tilstrekkelige ferdigheter i å velge og bruke kilder som egner seg. For at et slikt prosjekt skal gi noe læringsutbytte bør en legge til rette for bruk av kilder på ulike nivåer i tillegg til å vurdere om arbeidskravene er passende. Jeg ser at med høye arbeidskrav og få egnede kilder og arbeidsredskaper til å nå målet kan dette bli et spørsmål om kvantitet eller kvalitet. Skal elevene prioritere å skrive for å skrive eller å skrive for å lære?

Jeg tror at de fleste elevene ville hatt nytte av mer tid til og veiledning i å arbeide med tekster på et nivå som egner seg for den enkelte, slik at de kan få mer erfaring med hvordan de bør arbeide for å sitte igjen med noe kunnskap som de siden kan benytte i oppgaveløsning. Dette vil også kunne gi dem bedre innsikt i hvilke tekster de selv bør velge å arbeide med, men da må også tilgangen til kilder av ulik vanskegrad sikres i det videre arbeidet. I tillegg er det viktig å fokusere på hva de ulike strategiene kan brukes til slik at elevene utvikler en forståelse for at ikke alt kan følge samme struktur og blir i stand til å foreta hensiktsmessige valg av læringsstrategi avhengig av hva de skal arbeide med (Woolfolk 2004, 222). Jeg er redd for at man som lærer kan få problemer med å vurdere elevenes arbeid når elevene så tydelig viser at de har problemer med å velge hensiktsmessige veier mot målet.

matematikk.org

Læringsstrategier


Repetisjonsstrategi – Matematikk


Læreplan – Kunnskapsløftet LK06
Kompetansemål etter 2. årstrinn

Tall

Mål for opplæringen er at elevene skal kunne
· Utvikle og bruke varierte regnestrategier for addisjon og subtraksjon av tosifrede tall

Konkretisering av læringsmål:
· Bruke hoderegningsstrategier for addisjon og subtraksjon av en- og tosifrede tall.

Matematikk.org har blant annet et konsept kalt ”Regnemesteren” hvor elevene gjennom flere trinn med gradvis økende vanskelighetsgrad kan få øvelse i bruk av de fire regneartene. I starten er hovedvekten på addisjon og subtraksjon med noen andre matematiske spørsmål og oppgaver innimellom. Kakuro er et slags addisjonskryssord hvor hvert siffer skal brukes kun en gang, mens toppscoreren er et hoderegningsspill i flere nivåer.

For at elevene skal bli trygge i bruk av addisjon og subtraksjon trengs en god del øvelse. Siden disse to regneartene legger premissene for innlæring av multiplikasjon og divisjon må elevene være trygge i å bruke dem. Gjennom de nevnte spill og kryssord kan elevene få rikelig med mulighet til å repetere addisjon og subtraksjon og oppøve ferdighet i effektiv hoderegning. Motivatoren i disse spillene er forskjellig. I Kakuro er målet å få plassert de rette tallene slik at kryssordet blir riktig. Her ligger motivasjonen i å få løst kryssordet. Regnemesteren gir poeng og bringer deg til et vanskeligere nivå (ny verden) ved en viss poengsum. Noen spill som Kakuro og toppscoreren kan gjennomføres på tid. Det finnes derfor variasjonsmuligheter i forhold til hvilke ferdigheter eleven kan trene på. Slike spill og oppgaver kan bidra til litt variasjon i repetisjonsarbeidet og kan motivere elever til å arbeide aktivt fordi det gir synlige resultater og mulighet for eleven til å følge med i sin egen framdrift.

Artikkelen "Lese for å lære - læringsstrategier"

Artikkelen ”Lese for å lære – læringsstrategier” av Ingolv Austad tar for seg tre ulike teorier om leseforståelse (overføring, interaksjon og transaksjon) og framholdet at man i dag ser på leseforståelse som en transaksjonsprosess bestående av ”språklige, kognitive, sosiale og kulturelle prosesser i et internt samspill”.
Begrepet metakognisjon er sentralt i denne artikkelen. Dette innebærer å kunne se sin egen forståelse fra et avstandsperspektiv og på denne måten ha innsikt i sin egen forståelse. Dette legger grunnlaget for å kunne forholde seg aktivt til sine lesestrategier.
En læringsstrategi defineres her som ”en bevisst valgt metakognitiv aktivitet for å nå fram til målet med lesingen”. Elevene må gradvis få et større ansvar for valg og bruk av læringsstrategier, men først må elevene få mulighet til å tilegne seg slike strategier og lære å bruke dem hensiktsmessig, slik at man ikke ender opp med en samling teknikker som benyttes ukritisk. I tillegg til å få utdelt verktøykassen, må elevene lære hva de ulike verktøyene kan brukes til.